Senvirkninger som følge av seksuelle overgrep

Som de fleste av dere som følger bloggen min vet, så er dette en plass jeg skriver om diverse saker. Det meste er om mat, noe humor og noe seriøst. Og da som regel fra mitt liv. Jeg har levd et turbulent liv med både misbruk, kriminalitet, fengsel og narkotika.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg ble misbrukt som ung gutt. Det var i et innlegg fra juli 2022. Den gangen var det å skrive om meg selv, ganske nytt. Så derfor var man også mindre detaljert i historiene. Det skyldes nok også at det var litt flaut å skrive. Innlegget het «Misbrukt, men aldri ødelagt»

Mange av senvirkningene, som følge av seksuelle overgrep, er allment kjent. Det er ikke uvanlig å føle skam, skyldfølelse og få søvnproblemer. Depresjon, angst, retraumatisering, reguleringsvansker og selvmordstanker er noen av de mer alvorlige konsekvensene.

Kroppen husker overgrep
Enkelte mennesker har vært uvitende om at de har vært utsatt for overgrep som barn. Det er fordi hjernen har den egenskapen at den kan fortrenge traumatiske opplevelser. Men en som har blitt utsatt for overgrep, kan bli trigget til å minnes hendelsen senere i livet. Triggere kan være lyder, lukter, steder, personer eller situasjoner. De som ikke minnes seksuelle overgrep, kan få spenninger og somatiske plager fremfor psykiske plager. Plager kan komme i form av smerter i muskler og sener.

Jeg har en trigger i lukt, den lukten sender meg tilbake til den tiden. Det er lukten av skinnslirer. Det fant jeg ut av for mange år siden. Jeg gikk inn i en butikk (en stand på handelstevne) der de  solgte hjemmelagde kniver og slirer. Det var som å få en knyttneve i magen. Man kjente panikken spredde seg i kroppen, og man ville bare fort ut derfra. Jeg blir kvalm bare ved tanken nå når jeg skriver dette.

Jeg har kniver og skinnslirer selv, da merker jeg ikke noe. Er nok noe med den kraftige og konsentrerte lukten det var inne i det rommer, med hundrevis av kniver og slirer.

En annen ting jeg ennå reagerer på, er rompa mi. Spesielt når noen rører den. Ja, nå er det ikke så vanlig at noen rører rompa mi ofte da. Her snakker jeg om forhold jeg har hatt opp igjennom. Og de stryker på rompa mi, spesielt nærme midten for å si det sånn. Da rykker kroppen til, jeg kniper igjen og snur meg fort bort. Det har forsvunnet mer og mer etter jeg ble sammen med kokkefruen da. Men kan komme innimellom. Kroppen føler seg nok tryggere sammen med henne. Er nok der det ligger.

En annen ting jeg reagerer veldig på, og kanskje mest på ennå. Er og ha ting i munnen. Her snakket jeg om for eksempel: henda er fulle og jeg skal bære en siste ting med munnen. Ja, vi alle har vært der. Orker ikke gå en ekstra tur for en ting.
Når jeg gjør dette kan jeg fort få brekninger. Det samme kan skje med tannbørsten, om den kommer litt bak tenna. Koronatest er det absolutte verste. Da brekker jeg meg lenge før vi starter. Ja, kokkefruen måtte ta de testene på meg. Om ikke hadde jeg aldri klart det selv. Er jo så vidt det går når hun gjør det. Trenger noen forsøk først.

At jeg drakk mye som ung, var vill og gjorde en del galt, og at jeg som voksen startet med amfetamin. Trur jeg ikke har noe med misbruket å gjøre. Her var det nok andre faktorer som spilte inn. Men jeg kan jo ikke si for sikkert, kunne jo være noe bak i hode der... men jeg trenger ikke finne noen årsak til mitt dumskap.

I forhold til mange mange andre, så har jeg ikke så mange senvirkninger. Kan hende jeg hadde flere da jeg var yngre, men som jeg nå har vokst fra meg.
Mye av dette har jeg brukt årevis på å fortrenge. Sett på det som en bagatell. Jeg tok da ingen skade av dette misbruket. Det var nok ikke helt sant vel. For skader har jeg jo fått.
Jeg har følt på skam i over 30 år. Jeg har følt på et enormt sinne. Et sinne for at denne mannen ved flere anledninger har fått misbrukt veldig mange barn i Kjøllefjord. Et sinne for at denne mannen aldri har fått noen straff, pga at han hadde psykiske lidelser. Og derfor ikke kunne sone i fengsel. Ja, han var et liten stund på et eller annet psykiatrisk sykehus. Men så var det tilbake til samme plassen der han hadde misbrukt 15-20-25 barn. Der skulle de barna se han i gatene hver eneste dag.

Slike mennesker skulle aldri sett dagens lys igjen. Det er min mening. Men i Norge blir ofte overgriperne beskyttet, og ofrene må klare seg selv.

Etter jeg skrev det første innlegget i fjor angående misbruket, så har det faktisk hjulpet meg litt. Jeg har blitt kvitt litt av skammen jeg har bært på. Jeg har fått meldinger fra mennesker rundt i hele landet. Mennesker som har opplevd det samme. Og som har kjent på de samme tingene som meg. Og mange som sliter mye mer en jeg gjør. Men var litt godt å skrive med noen av disse menneskene også.
Og det rører et lite kokkehjerte❤️

Jeg vet ikke akkurat om at det hjelper så mange flere en meg selv å skrive om dette. Men jeg syns uansett det er viktig å få frem i lyset. Kanskje noen andre kan gi slipp på skammen de har følt. Eller endelig klarer å ta tak i ting de har fortrengt. Det å bearbeide sine egne følelser og problemer, er vanskelig og tøft. Det kan ta lang tid. Det beste er å finne en trygg person å prate med. Det finnes også mange hjelpetelefoner man kan ringe. Man trenger ikke og burde ikke bearbeide ting alene. Da kan man fort gå på en skikkelig smell. Og da kan ting fort gå fra vondt til verre.

Elsker dere alle❤️

Tom Martin