På et barnehjem i Murmansk

I denne lille historien skal vi tilbake til starten av 90-tallet. Ungdomsklubben i Kjøllefjord hadde samlet inn masse klær, hermetikk etc. til et barnehjem i Murmansk. Det ble ganske så mye de fikk.
Det endte med at ungdomsklubben ble bedt på besøk til dette barnehjemmet. Jeg husker ikke hvor mange som dro, men vi var en god del.Fortellingen
blir også mest glimt av episoder jeg husker. Er jo en del år siden.

Det var en brå overgang for mange av oss da vi kom inn i Russland. Vi kom først til Nikel som ligger 40 km fra Kirkenes. Der fikk vi en liten rundtur med bussen. Vi fikk ikke lov å gå ut. Dette var rett etter påsketider, og var fremdeles litt snø. Man kunne ikke se at det var snø da, for den var grå/svart.

Små skitne barn satt og lekte i veikanten. I tynne gensere selv om det ennå var ganske så kaldt.

Det var lange køer ved diverse tankbiler som gav ut melk og vann etc.

Vi så nesten ikke et helt tre i det området. Var bare råtne stubber over alt. Et trist syn.

Vi kjørte videre mot Murmansk. Og noe som overrasket oss var de enorme kirkegårdene på vei inn mot Murmansk. Og i alle trærne på kirkegården hang det fargerike fuglekasser. Et spesielt syn.

Det var kveld da vi ankom barnehjemmet. Og alle barna hadde blitt sendt til sine avdelinger. Så de møtte vi ikke da. Dette var et gedigent barnehjem i flere etasjer. I hver etasje var det avdelinger med 10-12 doble soverom. Ett toalett på deling, en tv stue og et fellesrom. Vi fikk en slik avdeling vi skulle bo på. I fellesrommet/stuen var det satt fram en stor bolle med sjokolade til oss. Slike små sjokolader mef Twix, Mars, Bounty og Snickers. Slike små sjokolader var nytt for oss den gang. Selv om jeg vet i dag at de var vanlig den gangen, så var de ikke vanlig der vi kom fra Finnmark lå alltid langt etter resten av Norge.

Jeg skulle dele rom med mitt søskenbarn.

Dagen etter fikk vi jo møte alle barna. Små barn og mange ungdommer. Plutselig så man noen som sprang rundt med klær man selv hadde sendt. Husker jeg så en gutt som sprang rundt med en grønn vinterjakke som hadde vært min. Ganske spesielt❤️

På dette barnehjemmet var det en gedigen spisesal. Der fikk vi servert alle måltid akkurat som en kantine. Det som var litt spesielt og som vi dummet oss litt ut på. Det var når vi hadde spist middag. Da sto det tre store melkespann framme i spisesalen. Her skulle du legge det du ikke spiste opp. Vi trudde dette var matavfall og flere av oss puttet oppi servietter. Vi skjønte jo ikke bedre. De hadde nok oppdaget det på kjøkkenet, for vi fikk fortalt etterpå at dette var ikke søppel. Vi skulle sortere det vi ikke spiste oppi spanna. Altså potet i den ene etc. Dette var rester de kunne lage ny mat på.

De hadde en liten gymsal i kjelleren. Her hadde vi discotek på kveldene sammen med alle barna på barnehjemmet. Den store sangen der da var Losing My Religion med REM. Den ble spilt hele tiden. Vi danset og koste oss.

Vi var rundt å besøke alle avdelinger og etasjer.

Barna tok oss med rundt for å vise oss alt som var der. Vi hadde fått en egen buss som kjørte oss rundt i Murmansk på forskjellige severdigheter. Vi var også innom en skole på omvisning. De hadde tydeligvis forberedt seg på at vi kom. For de holdt en egen konsert for oss. Husker de spilte

Yellow Submarine med Beatles for oss. Vi var også og tok bilder av en stor statue av en soldat. Denne statuen er 30 meter høy. Ganske utrolig for oss fra lille Kjøllefjord å se.
 
Vi besøkte ei nydelig kirke der borte. Fantastiske kupler og søyler utvendig. Inne var det masse bilder med store gullrammer. Disse var selvfølgelig lenker godt fast og hadde alarm. Noe som får meg til å tru at det var ekte gull. Grunnen til at vi var i kirken, var at det var konfirmasjon som vi kaller det. Dette var jo ei katolsk kirke, så ikke sikker på om det er det samme da. Men spesielt å se disse prestene med hattene og lamper med røkelse.
På utsiden satt det mange tiggere. Mitt søskenbarn og meg fant ut at vi ville gi de penger. Noe vi egentlig ikke fikk lov til. Vi vekslet inn penger og fikk en bunke med rubler hver. Var ikke snakk om så mye for oss. Så gikk vi rundt til alle som satt der og gav de en liten bunke hver. Det ble de sikkert glad for.
Vi var nedi selve byen på handletur også. Vi tok trikk og slike trekkspill busser. Dette var jo også nytt for oss. Den ene gangen på vei ned til sentrum, fikk vi kjeft av en gammel dame som satt bak oss. Altså hele veien og på russisk. Det vi ikke skjønte var at da hun kom på bussen, så skulle hun fått plassen til en av oss. Det er jo en selvfølge også her hjemme. Men dette var noe vi ikke hadde lært da vi vokste opp. Så da lærte vi noe nytt.
 
Jeg fikk meg en kjæreste imens jeg var der borte da. Hun het Oxana Gireva. Om det skrives sånn, vet jeg ikke. Jeg kalte henne Oksygen i ræva like greit. Hun kunne ikke engelsk, så når vi skulle snakke sammen på rommet hennes. Ja, da måtte vi ha tolk. En eldre gutt som jobbet på barnehjemmet trur jeg. Han var tolk for oss, kleint ikke sant
 
En annen kompis fikk også kjæreste der borte. Hun kom til og med på ferie til Kjøllefjord senere.
 
På kveldene kom det en bil utenfor barnehjemmet. De solgte varer fra bagasjerommet på bilen. Barna fortalte oss at dette var mafia. De solgte røyk, sprit, spring kniver, tåregass på små flasker etc. Jeg kjøpte både tåregass og kniv.
På rommet vårt lekte vi med denne ene flasken jeg hadde kjøpt. For hadde kjøpt to. Jeg sto ved døra og rommet var kanskje 4-5 meter langt bort til vinduet i andre enden. Jeg trykte inn tuten på flasken, og sprayen som kom nådde vinduet på andre siden. Her snakker vi trykk. Holdt den inne under et sekund.
Det gjorde så vondt. Søskenbarnet mitt og meg trudde vi skulle dø. Det svei og vi så ingenting. Vi fikk opp vinduet og kom oss ut av rommet. Fikk lukket døra bak oss. Så mange flere detaljer husker jeg ikke. Uansett måtte det rommet luftes ut ganske så lenge.
 
På toalettene hadde de servietter som vi måtte tørke oss med. Nesten som krepp papir. Vi hadde jo blitt fortalt på forhånd at vi burde ta med eget toalettpapir. Noe vi gjorde. Dette førte også til at vi tettet alle rørene på toalettet. De hadde ikke rørsystem som kunne ta unna slikt tykt dopapir. Da lærte vi det også.
Det var en utrolig flott tur. Skulle akkurat skrive: «som jeg vil huske for alltid» det jeg husker har jeg jo skrevet nå. Det er liksom alt jeg husker fra en 10 dagers tur
 
Året etterpå var jeg tilbake i Murmansk på svømmestevne. Vi bodde på hotell i sentrum da. Jeg prøvde å finne tilbake til dette barnehjemmet, men måtte gi opp. Fant det ikke. Selv om jeg var ganske så sikker på veien fra sentrum, trudde jeg.
Så dette var en liten historie da vi fikk besøke et barnehjem i Murmansk