Når kona har fibromyalgi

Nå tenkte jeg at jeg skulle skrive hvordan det er for meg å leve med en som har fibromyalgi.
Ja, for uansett hvor ille det er for henne. Så påvirker det også oss andre i huset litt også.

For det første så gjør det vondt for meg å se at hun har det vondt. Noen dager er det ekstremt ille. Vinteren, dager med mye vind, fuktige dager eller at hun har gjort for mye dagene før.

Jeg må ofte passe på at hun ikke gjør for mye. For hode hennes vil jo så gjerne, selv om kroppen ikke vil. Og hun er ikke flink nok til å stoppe i tide, eller til å ta pauser. Så må ofte minne henne på, og spørre om dette er så lurt da.

Har vi planer om besøk, tur ut, handletur til byen eller skal på hytta. Må jeg forsikre meg at hun ikke gjør så mye den dagen, altså før vi skal dra. Og helst ikke dagen før heller. Hun er litt som meg der, surret av gårde for å gjøre ting. Tanken er alltid at hun ikke trur at hun blir så sliten av BARE det lille der.

Men er det noe jeg har lært de siste åra. Så er det at den minste ting kan være nok. Man vet aldri når fatigue slår inn. Vi har hatt en del stopp der hun må hvile. Jeg springer inn på en butikk for å kjøpe noe, for å få i henne næring.

Det snur liksom på minutter. Plutselig gir beina hennes opp, og hun blir helt gelé. Klarer nesten ikke stå på beina. Og dette er ikke mye gøy visst vi ikke er hjemme. For eksempel på besøk, handletur etc.

Når jeg lar henne hvile mye, så er mye av husarbeid etc på meg. Men sånn er det bare. Vi er to om ting i dette hjemmet. Og vi skal utfylle hverandre. Så der den ene ikke klarer, kommer den andre inn. Sånn burde det være i alle forhold. Selvfølgelig kan det jo også bli litt mye innimellom.

Jeg sliter jo også med dårlige bein for eksempel. Så når det er veldig ille, så tar hun turer med bikkja. Eller bærer ting opp og ned kjellertrappa.

Så vi avlaster hverandre der vi har mulighet. Det verste er når vi en dårlige samtidig. Da skyver jeg mine problemer unna. Og gyver på, så får jeg ta ettervirkninger etterpå. Men sånn er jeg bare skrudd sammen, og ikke noe å gjøre med det.

Nei, det er absolutt ikke så lett for oss rundt heller, sykdommer rammer flere en bare personen det gjelder. Selv om det rammer den personen mest.

Jeg unner ingen å leve med en sykdom. Og usynlige sykdommer er det store fordommer mot. Da blir man ofte sett på som lat. Jeg vet i hvert fall at dette ikke stemmer. Så får andre mene hva de vil. Hun har en god arbeidsmoral og står virkelig på. Så det er aldri viljen som stopper henne. Hun er utrolig dyktig i det meste hun gjør. Og er en god mor og kone.

Barna har jo levd med dette lenge. Så de er jo vant med at mamma ikke alltid er så pigg. At hun ikke alltid kan kjøre hit og dit, eller være med på alt som skjer. Der er vi også heldig som er to. For da gjør jeg de tingene.

Ofte når hun har stått på en helg for eksempel. Er hun ødelagt i kroppen flere dager etterpå. Så dette er alltid noe jeg tar med i beregningen. Så pass har jeg lært.

Og sånn er det å leve med en kone med fibromyalgi.

Elsker deg Heidi❤️