Jeg orket bare ikke mer!

I denne historien tar jeg dere med tilbake til 2006. Det var på våren om jeg ikke tar helt feil. Dette var kun noen måneder etter jeg startet med amfetamin. Og som jeg har fortalt før, var jo dette veldig gøy og spennende helt i starten.

Det gikk fort over. Og psykoser og hallusinasjoner som ikke var så gøy, kom fort.
Min samboer på den tiden var ekstremt sjalu. Og jeg fikk nesten ikke gå på butikken alene engang. Hilste jeg på noen jeg kjente på bussen, brølte hun ut: «hvem er det?» Personer hadde nesten ikke nådd å gå forbi oss en gang.

Livet ble fort et helvete! Rus, psykoser og en sykelig sjalu samboer. Dette var ikke livet jeg hadde sett for meg som 28 åring. Det gikk bare nedover og nedover. Når vi var ruset beskylder hun meg for de sykeste ting. At jeg hadde sex med gutter jeg møtte på gata, sex med naboer, sex med mora hennes... alt gikk visst på sex. Og hadde hun bestemt seg for det, ja da hadde det skjedd. Det rare er at hun aldri husket det etterpå. Da var det ikke snakk om det, før vi tok amfetamin igjen.

Jeg har jo fortalt hvilket helvetes liv, det var med rusen. Og på denne tiden jeg skriver om her, hadde jeg ikke min villeste ide om hva de neste årene ville bringe. Heldigvis kan jeg vel egentlig si nå.

Jeg fikk nok av dette helvete på den tiden, og jeg skulle ta overdose på Rivotril. Jeg spiste en hel eske med rivotril og trudde at det skulle være nok til overdose. Jeg hadde sovnet mellom stuebord og sofaen. Og der hadde jeg visst ligget i over 2 døgn før jeg våknet igjen. Hun hadde ikke ringt ambulanse eller noe. Jeg klarte heldigvis ikke å ta livet av meg.

Livet med rus og beskyldninger fortsatte.

Fra jeg slapp ut av fengsel høsten 2005 hadde jeg søkt på jobber. Og på våren fikk jeg endelig en kjøkkensjef-stilling på en liten restaurant i Langesund.

Og jeg trudde at endelig skulle ting ordne seg, og jeg skulle komme tilbake der jeg hørte hjemme.

Men den gang ei. Jeg hadde første dag på jobb og hadde blitt kjent med kjøkken og ansatte. På kvelden etter stengetid satt vi i restauranten og pratet. Inn døra kom min daværende samboer, sint som fy. Jeg gikk på utsiden sammen med henne. Der ble jeg beskyldt for å ligge med sjefen og kona hans. Vi jobbet ikke, hadde bare sex på den plassen der.

Vi dro hjem og helvete fortsatte og fortsatte hele natta og utover dagen etter. Jeg måtte ringe å slutte i jobben. Dette gikk ikke, jeg fikk ikke lov å jobbe der. Da gav jeg bare opp rett og slett.

Jeg låste meg inn på soverommet, stablet møbler foran døra, så ingen skulle komme seg inn.

Jeg åpnet en barberhøvel og tok ut bladet. Så kuttet jeg løs på venstre håndledd. Fram og tilbake, dypt i alle retninger. Det blødde og det blødde godt, så koagulerer det og stopper. Jeg kuttet på nytt og nytt, og det samme skjer igjen og igjen.

Ambulanser har tydeligvis blitt ringt etter, for det ankom to stykker. Jeg nektet å slippe de inn på soverommet, og de hadde ikke lov å bryte seg inn. Det var noen andre som fikk knust opp døra. Det var ganske mye blod, men jeg var heldigvis like oppegående. Jeg ble kjørt rett på sykehuset i Skien. Der prøvde kirurger å reparere skadene så godt de kunne. De sa det så ut som en kjøttkake, jeg hadde kuttet i filler håndleddet. Og var vanskelig å få reparert det. De klarte det heldigvis til slutt da.

Da jeg kom ut fra kirurgen og til venterommet, hadde jeg forventet at noen satt der og ventet på meg. Nei, ingen hadde tatt seg bryet til det. Daværende samboer hadde sendt penger med ambulansen så jeg kunne ta bussen hjem.

Så da måtte jeg gå til bussen, vente på den, å kjøre buss i 45 minutter hjem. Husker følelsen jeg hadde da. Helt alene og ingen som brydde seg.

Jeg kom inn døra hjemme og der var det akkurat som om ingenting hadde skjedd. Ingen som brydde seg.

Rett etter dette fant vi ut at hun var gravid. Og da roet ting seg heldigvis i lang tid fram til han var født.

Utrolig glad for at jeg ikke lyktes noen av gangene.

Jeg ba ikke om hjelp og snakket ikke med noen. Noe jeg absolutt burde ha gjort. Så for de som sliter ber jeg på mine knær, be om hjelp fra noen. Trenger ikke være helsepersonell, en god venn eller familie kan også være til god hjelp. Husk at du er verd noe, ganske mye faktisk. Og det er nok mange som bryr seg om deg og er glad i deg. Er bare ikke alle som er så flinke til å vise det.

På bildene ser dere hvordan arrene er i dag. Heldigvis ikke alt for ille